For verbet å amme, se amming.

En amme er en kvinne som ammer andre kvinners barn. Bruk av amme var i Europa vanlig for kvinner av høy sosial status helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Ammer overtok om barnets mor døde, reiste bort, eller ikke selv hadde morsmelk. På grunn av sosiale endringer og utviklingen av melkeerstatning er yrket i dag overflødig. I enkelte ikke-europeiske land benytter mødre med ammekomplikasjoner seg fremdeles av ammer.

En goldamme var en kvinne som flasket opp en annen kvinnes baby eller passet den uten å ha den ved brystet.

Historisk sett var amming den sikreste måten å ernære spebarn på, om moren selv manglet melk eller ikke ville ha barn ved brystet. Å gi sitt eget barn die ble gjennom tidene tillagt ulik betydning. I noen kulturer ble det forventet at mødre som så seg råd til det, ansatte en amme for selv å være mer mobil. Til gjengjeld risikerte de da å bli fortere gravide igjen, enn hvis de selv hadde hatt barnet ved brystet. Barnet fikk ofte er mer fortrolig forhold til ammen enn til sin mor.

Ammen har normalt fått barn selv. Mens hun produserer morsmelk, kan hun begynne å amme et annet (eventuelt et ytterligere) barn. Melkekjertlene vil da tilpasse produksjonen til behovet. Ammen kan på denne måten amme ulike barn over mange år, forutsatt at hun fortsetter å amme uten større avbrekk.